Kanskje ett kjedelig innlegg for mange, men det hjelper av og til å bare få ting ut. Bare la fingrene klimpre over tastaturet, la ordflommen komme å bare tømme hodet helt,.. Det har jeg gjort. Dette ble skrevet natt til i dag, og det er gjerne da (på natten) at hodet løper løpsk, de nettene man ikke får sove, de nettene været snur, de nettene smertene er som verst..
~*~*~*~
Det svirrer så mange tanker rundt i hodet.
-Det er fullt.
Man prøver å lose seg gjennom den tykkeste tåken, finne frem til fyrtårnet som liksom skal slenge ett lys over alt å vise vei.. Men, det er ikke så enkelt bestandig, er det vel?
Når tankene trenger seg på som verst, sånn som i natt., når man tenker på alle de tingen man skulle ønske man fikk til, alle de tingene man hadde sett for seg at skulle skje, – men som rett og slett ikke blir noen realitet på grunn av at helsa er for skral, hva gjør man da? Skal man bare fortsette livet på samme måte, håpe på det beste og bare vente?
Hva vil jeg ha ut av livet?
Jeg vil ha glede, smertefrie dager (timer hvert fall??), ha muligheten til å gi barna de redskapene de trenger for å utvikle seg til å bli enda finere mennesker enn de allerede er, jeg vil jobbe, jeg vil ha ett sosialt liv, jeg vil trene..
Men, jeg kan ikke gjøre alle disse tingene. Ikke nå. Kanskje ikke noensinne?
Tenk hvis man i en alder av 32 år skal måtte bli ufør?
Aldri jobbe igjen?
Det høres helt forferdelig ut!! Jeg håper så vannvittig at jeg ikke ender opp med å ikke kunne jobbe.. JEG VIL JOBBE. Jeg liker å jobbe. Liker å være med mennesker, liker å føle meg nyttig. Men jeg klarer det ikke.. Ikke akkurat nå.
-Kanskje en gang i fremtiden??
Tenk hvis jeg kunne realisere noen av mine drømmer..
Noen av de drømmene jeg hadde før alt dette. Før sykdom, før helsetap og .. bare før!
Når man blir syk så handler det om så mye mer enn bare sykdommen i seg selv. Hele verden forandrer seg. Verden som man kjenner den er ikke der lengre. Fremtiden blir usikker. Man vet ikke lenger hvor man står eller hva man skal gjøre. Man vet ikke om fremtiden skal bli brukt hjemme, om man kommer ut i jobb igjen, om man kan gjøre dett og hint.. Det blir vanskelig å planlegge, vanskelig å bygge opp noe..
Man går å venter..
Venter på svar fra diverse grener innen helsevesenet.
Venter på svar fra NAV.
Venter på å få redskapene man trenger til å bygge veien videre, uansett hvor den skal gå..
Man trenger svar, jeg trenger svar!
Jeg er lei av å vente! Lei av å leve i usikkerhet! Lei av å ikke vite!
Så står man her da, fortsetter å håpe, fortsetter å vente på svar..
Kanskje man blir mer klok på ting etterhvert, men hva gjør man i mellomtiden?
Jeg er en av verdens mest utålmodige mennesker når det kommer til slike ting. Alt skulle helst vært utredet FØR man visste man var syk, da hadde alt vært mye greiere. Alt hadde glidd litt mer smertefritt da.. Venting suger, og sånn er det bare.
I mellomtiden må man bare prøve å holde motet oppe samtidig som man prøver å få kroppen til å oppføre seg som best den kan 😉
Heldigvis våres det nå, så blir lettere både å gå turer, være ute uten å fryse halvt ihjel, fungere…
SOMMEREN er hjertelig velkommen! ❤
~LiJeSto~
likohobby.com 