Det er så rått, så sårt, så brutalt…

Når en du står nær blir syk og dør,..
-Det gjør noe med deg.

Nå er straks tiden inne for å følge vår bestefar til sitt siste hvilested.

Den siste tiden har mange, mange timer blitt tilbrakt på sykestuen.
Min bestefar ble tidlig i Desember bekreftet veldig syk, siden den tid har det gått litt opp og ned.. mest ned..

Kreft er en lunefull sykdom. Den plukker liv, som om den tjente på det.
Unge, gamle, det spiller ingen rolle.. Mennesker som aldri har vært syk før, mennesker som har vært syk hele livet sitt, det har liksom ingenting å si, det rammer som lyn fra klar himmel, som oftest uten noen form for forvarsel.

De som er heldige, oppdager det før kreften får spredt seg, før den får tatt tak i noe vitalt, før den lager for stor skade..

Det gjorde ikke min bestefar, han var ikke så heldig.

Kreften kom noe bardust på, plasseringen var heller ikke spesielt heldig.
Den hadde allerede gjort stor skade før den ble oppdaget, og når da appetitten i tillegg ble borte, så ble sykdomsbildet straks forverret.

Han var en arbeidsmann. En sterk mann som klarte det meste. Han jobbet fra morgen til kveld, la ned masse timer med jobb i det han gjorde.
Han var en god bestefar. Lærte oss mye allerede fra vi var små, lage seljefløyter, ha respekt for sjøen, ha respekt for naturen, være oppfinnsom og bruke de tingene man har tilgjengelig, og mye, mye annet..

Han hadde godt håndlag både med barn og med dyr, da spesielt hunder. Mulig det er der min interesse for dyrehold kommer fra?
Han likte naturen, plukket til og med bær nå sist sommer.
Sjøen jobbet han på i mange, mange år..
-Jeg kunne skrevet så utrolig langt om hvordan han var og alt hva han har laget og jobbet med, hva han har vist oss barnebarn og alt..

Slutten ble så knapp. (Men den blir kanskje alltid det, uansett hvor «forberedt» man er?)
Uansett om man vet hva som kommer, man vet så forferdelig godt hvordan vei ting tar, DET KOMMER LIKEVEL BRÅTT PÅ!
Selv om han var syk siden desember, så ble det så alt for liten tid.
For liten tid til å bare gjøre kvalitetsting sammen, dra på tur, noe..

Heldigvis var jeg på sykestuen hver eneste morgen og hver eneste kveld mens han var der.
Jeg tror og håper han satte pris på det. Jeg gjorde hvert fall det!
Selv de dagene hvor han sov mye, å jeg «bare var der».. Det betydde noe. Det betydde mye. Jeg ville ikke byttet bort en eneste av timene jeg var der, ikke for alt i verden.

Hvil i fred kjære bestefar.
Vi vil alltid ha deg med i hjertene våre, vi vil alltid huske på deg når vi ser sjøen, når man spiser fisk, når man er samlet som familie og du mangler. Vi skal snakke om deg, minnes deg..
Vi er glade i deg, og savnet er allerede ett gnagende hult rom, men forhåpentligvis vil minnene etterhvert ta over hulrommet og fylle det med glede.

Jeg håper dere som leser dette tar godt rundt deres familiemedlemmer i kveld, gir dem en skikkelig god og lang klem og forteller de hvor mye du setter pris på å er glad i dem!
Man hører det ALDRI nok, man sier det ALDRI for ofte, ALDRI!

~LiJeSto~