Kronisk sykdom

Kan være så mye forskjellig

 

Kroniske smerter

Kan komme av forskjellige årsaker

 

Usynlige sykdommer

Er noe du ikke ser, men kjenner på kroppen

 

Dette er for meg ett litt sårbart tema, men hvis du tør å lese videre så er du hjertelig velkommen..

Usynlige sykdommer

Det er så utrolig mange som sliter med usynlige sykdommer. De kommer i mange forskjellige varianter, men bare for å nevne noen:

*Nerveproblemer etter operasjon eller skade
*Kreft
*Smertesyndrom
*Revmatisme
*Irritert tarm syndrom
*Diabetes
*Spiseforstyrrelser
*Angst
*Psykiske lidelser
*Stress
*Me
*Ms
*Stoffskifte
*Følgessykdomer i forbindelse med alt nevnt over

Dette er kun noen av de tingene folk rundt deg kan slite med, folk du bryr deg om, folk du kjenner. Jeg vedder på at du kjenner minst 5 personer som plages med noe av det som er nevnt over! Jeg kjenner mennesker med alt det som er nevnt over. Noen plages litt, noen plages mye, noen plages hele tiden og andre igjen plages periodevis. Men alt som disse tingene har til felles er at det er usynlig, du kan ikke se på en person at «ja, han der, han har ANGST»,. eller «aha, hun der, ja hun har karpal tunellsyndrom»
Det nytter ikke, man kan ikke se det. Og man vet ingenting med mindre man spør!

Jeg har litt forskjellig, men jeg foretrekker faktisk at folk kommer til meg og spør hva jeg sliter med før de åpner kjeften på bygda. Det er ingenting som er så kjedelig som å få servert rett opp i trynet «heh, vet du hva jeg hørte her om dagen, er det sant at»..
Spør meg, så svarer jeg gladelig! *Null stress*

Hvis du skal ytre dine meninger om hvordan ett menneske er, sett deg inn i fakta, finn ut hva som stemmer og ta det inn over deg, tenk gjennom ting før du våger å åpne kjeften. Du kan gjøre så forferdelig mye større skade enn det du er klar over!

En liten kommentar som «jeg syns vi må slanke oss litt, du hiver deg med sant» kan knekke en person. Selv om du kanskje ikke mener noe vondt med det så kan en person med f.eks irritert tarmsyndrom ha det så jævlig at de periodevis ikke kan gå fra huset i frykt for å ikke nå dassen! Hvordan mener du at de skal kunne trene da? Hvordan skal de kunne slanke seg, ta vare på helsa, føle seg attraktiv? Tror du en sånn kommentar er med på å hjelpe da?
Kan kanskje være lurt å heller spørre, «hei, vi skal ikke finne på noe sammen snart? Kanskje vi kunne gått en tur eller noe?» For, hvis dere faktisk er gode venner, så kommer det vel også frem hva som plager, hva som feiler, og da kan ting plutselig tilrettelegges.

Kommunikasjon folkens!

Gi og ta!

 

Du vet ikke hvordan ett menneske har det før du spør, før du setter deg inn i situasjonen, sanker informasjon, fakta..
For alt du vet så kan en av dine nærmeste ligge hjemme i fosterstilling under dyna fordi de har så store smerter at de rett og slett ikke orker stå opp.

Jeg merket veldig godt da jeg ble syk at alt endret seg. Venner forsvant, det sosiale uteble, energi og overskudd ble borte, smertene kom frem og vekta økte. Alt bare gikk og går i en slik herlig runddans.. Jeg er heldig, for jeg er ikke like plaget som mange andre er.
Klart jeg føler meg som den aller uheldigste når det kommer til helsa, for smerter er alt annet enn morsomt, men fy faen, jeg er faktisk HELDIG, for jeg har ikke noe livstruende. (Ikke som jeg vet om i hvert fall! Bankibordet osv)

Jeg kan klage herfra til månen, men det hjelper meg ikke, så jeg prøver å se positivt på ting, prøver å innstille hodet mitt på at «ja, jeg prøver, ja jeg gjør så godt jeg kan, ja det er godt nok» men det er faktisk ganske vanskelig.

DÅRLIG SAMVITTIGHET!

Jeg har ofte dårlig samvittighet.
*Fordi jeg ikke orker like mye som før
*Fordi jeg ikke er like sosial som før
*Fordi jeg skulle ønske jeg strakk til så mye lengre enn det jeg gjør

Jeg har dårlig samvittighet fordi  jeg av og til føler meg som verdens verste mor, for av og til så må jeg *Midt i leken* si at «nå klarer ikke mamma mer, jeg trenger en pause».. Det er vondt. Men jeg prøver! 🙂

Jeg har dårlig samvittighet, fordi av og til så kjekler jeg med sambo, uten at det er noe spesiell grunn for det. Enkelte dager der smertene topper seg, så bare .. Ja, jeg vet ikke, men det er i hvert fall de dagene jeg kjekler.

Enkelte dager når jeg ser meg selv i speilet, så står jeg der å tenker..
«Jeg må sjerpe meg, må endre kostholdet, må slanke meg, må få bedre kondis, må bli tynnere, alt blir sikkert bedre da»
Men, hvordan kommer man seg dit når kroppen ikke tillater det?
Hvordan gjør man det?
Det finnes ingen mirakelkur.. Det nytter ikke bare å knipse i fingrene.
Det ER et langtidsprosjekt. Det ER en kamp. Det ER vanskelig!
Men, JEG SKAL KLARE det. Før eller senere!

Noen vil helt klart se på dette innlegget som klaging, syting og whatnot, men jeg prøver bare å informere. Informere om at du kan være en god venn, du kan være der når noen trenger deg. Det skal ikke så mye til, kanskje bare det å stille opp på dørstokken for å spørre om å komme på besøk, kanskje det lyser opp dagen til noen?
Kanskje ett brev i posten til noen du er glad i ?
En liten sms, en vits, et morsomt bilde, ett «jeg er her hvis du trenger meg».
Det trenger ikke alltid være det helt store. De små tingene er vel like viktig, om ikke viktigere!

Men vet du, alt i alt så er jeg faktisk lykkelig. Jeg har en mann jeg elsker, jeg har de mest fantastiske barna, jeg har en familie jeg er kjempeglad i og jeg har noen få men utrolig gode venner.
Jeg er takknemmelig for det livet jeg har!

Jeg vet at det kan være vanskelig å se andres behov, vanskelig å se hvordan andre har det. Og ikke minst så kan det være skremmende, sårbart. Man vil jo ikke trø noen på tærne  heller.. Men det er faktisk vondere når folk bare velger å forsvinne fordi de ikke «takler» å spørre deg, de velger å bare forsvinne fremfor at de tør spørre deg hvordan du har det, hva som skjer, hvorfor osv.. Og det er så feil. Ikke gå den veien.. Vær sterk, vær den gode vennen du alltid har vært, vær der for de du er glade i. Bare vær som du alltid har vært.
Kronisk sykdom er som oftest ikke farlig, og hvis du trekker deg bort fordi du tenker at det er bedre for den som er syk.. Vel, tro om igjen. 🙂

~LiJeSto~